Mat for mons

Fat med røroskål, virkelig mat for mons, i dette tilfelle f.v. Bente Kristiansen, Marit Evanger, Wiktor og Rita Hagan og Hilde Bergebakken.

Å få servert Røroskål på Røros kan være en krevende øvelse. Man må nemlig være minst femten personer for å kunne få denne retten på Kaffestuggu, som oss bekjent er alene om å tilby dette. Slow Food Røros greide å tromme sammen nesten tjue personer fredag 28.10, som fikk en flott opplevelse av Kaffestuggus variant av denne tradisjonelle Røros-retten.

Forut for serveringen viste vi filmen «Bergmannens Bergstad», med kommentar av Olav Kvikne, produsert på slutten av femtitallet. Mange fine og nokså nostalgiske bilder fra Røros for seksti år siden.

Jan Erik holdt et kort foredrag om noen historiske fakta om Røroskål, før maten ble servert.

Man kan nesten få en følelse av at det finnes like mange varianter av Røroskål som det finnes rørosinger over en viss alder. Og en prestasjonsangst rådet kanskje på kjøkkenet på Kaffestuggu, der kokken er fra Tolga.

To blad Ingulf, hhv Galåen (t.v.) og Os (t.h.) venter på tur mens Gunn forsyner seg.

Kokkens bekymring var grunnløs, for maten falt virkelig i smak i dette som kanskje må kunne sies å være et kresent selskap i så måte. Noen, eller faktisk ganske mange av oss, hadde spist Røroskål før, og diskusjonene gikk til tider høyt om hva som er den riktige varianten.

Rolf Hamland, sjefen sjøl.

Som vertskap i navnet skylder vi å overlate all ære til Rolf Hamland og staben hans på Kaffestuggu.

Vi vil anta at det er litt ekstra krevende å servere noe som sjelden står på lista over retter som kokken skal produsere.

Vår konklusjon er i hvert fall at Kaffestuggu gjerne må utvikle dette med lokalmaten videre.

Skal det være en dessert?
Ja takk! Og den blir ekstra god med en skvett akevitt til!
Vi kommer gjerne tilbake en annen gang.